Faner

14. oktober 2016

Tøff. Tøffere. Toughest.

3. september var det duket for årets morsomste utfordring: "Toughest". Et 8km løp med ca 40 innbygde hinder. Avslutning og målgang var selveste Holmenkollbakken.
Jeg stilte til start med 4 kolleger som var minst like spent før start som meg. Ingen av oss hadde tidligere deltatt på noe lignende, så her gjaldt det bare å ha det moro.
Dagen i forveien hadde jeg fått et strekk i høyre hamstrings, så mye løping ble det ikke, spesielt ikke etter et par svømmeturer i iskaldt vann og et par ganske brutale motbakker. Armene derimot var fine og alt fra monkeybar til tauklatring gikk som en lek. All krabbingen under nettene, som det sikkert var minst 10 av, ble særs brutalt for knærne, som fikk ordentlig juling og var blåe og grønne i flere dager etterpå.
Vi kom oss likevel ganske så helskinnet gjennom løypa og klokket inn på rett over to timer på toppen av hoppbakken. Jeg unnet meg en time med massasje på The Thief Spa etterpå, det kjentes vel fortjent og strekken i låret ble straks bedre.
Lørdag 8.oktober står jeg på startstreken igjen. Toughest arrangeres for siste gang i 2016 i Göteborg, og jeg er med, påmeldt kun få dager i forveien, noe spontant, og alene.
Det er langt ifra like fint vær som i Oslo en måned tidligere, det blåser kraftig og temperaturen ligger rett under 10C. Og selvom jeg en stund har mest lyst til å bli liggende på sofaen hos våre venner på Majorna, stiller jeg likevel til start.
Nestsiste startgruppe, ganske langt ut på ettermiddagen... jeg har fulgt med på målgangen til alle som har startet lenge før meg. De ser slitne ut, og møkkete, fra topp til tå. Jeg gruer meg litt til hva som venter, så går startskuddet: Lett jogg til første hinder, som er slik som i Oslo et digert nett som skal forseres. Videre i lett jogg langs fotballbanene på Kviberg, over et par høyballer og videre til første armhinder, "ring slide". I Oslo ble den litt vanskelig da stangen bøyde seg når man kom halvveis på strekningen, og sklei tilbake hver gang man prøvde å komme fremover, men det gikk mye bedre her, jeg suser nesten hele veien over til den andre siden.
Det fortsetter langs fotballbanene, en loddrett vegg, litt sandsekk-bæring, så er jeg tilbake til stadion: et balansehinder, mer henging etter armene og det første krabbehinder. Jeg prøver meg på rulleteknikken, men blir så utrolig svimmel at dette ikke virker som et greit alternativ.
Dragons Back blir dagens morsomste, den som krevde mest mental overbevisning i Oslo, blir nå som et artig hoppelek. Videre med monkeybar også bærer det til skogs, vegger som man skal over, på langs og flere ringer i rigg. Ingen problem. Det blir litt kaldt og gjørmete når veien i skogen er gravd ut og fylt med vann, jeg mister løypa et øyeblikk og står fast i gjørme til knærne, men kommer meg raskt videre. Jeg har for lengst gitt opp å løpe.
I bensinkanne-bæring passerer jeg et par gutter, det gir nytt giv, jeg er best på tunge ting, ikke utholdenhetsbiten. Etter et rigg med diverse ringer, tau og stenger venter det første ordentlige vannhinder. Det som tidligere på dagen må ha vært et par sølepytt så nå ut som et ordentlig ekkelt gjørmebad, der folk sklei rundt i noe som både så ut og luktet som... tja... avløp. Jeg står der et par minutter og vurderer mine muligheter. En ting er sikkert, sklir jeg ned i første hullet, kommer jeg meg aldri ut igjen. Så, med fare for å bli disket, løper jeg forbi hinderet og fortsetter inn i skogen. Det slår meg som noe urettferdig at det ikke finnes en strafferunde her. For folk som meg.
Men kanskje det er straff nok det som venter, et par heftige motbakker og flere høye hinder. Heldigvis er de fleste deltakerne veldig greie, vilt fremmede mennesker deler ut en klapp på skuldra og et par motivasjonsgloser. Det er hyggelig, og det hjelper.
Tilbake på stadion venter vannhinder nummer 2: et hopp fra et rigg med trampoline i et slags basseng. I Oslo var dette allerede ganske kaldt, her blåste det i tillegg hatter og høy, jeg kikker meg rundt etter strafferunden. "Penalty?", spør jeg en av vaktene. "Finns inte, alla ska hoppa!" Jeg forbanner meg over dette opplegget, klatrer opp på riggen, klatrer ned igjen på siden og løper videre. Det er selvfølgelig stor stas at de legger tauklatringen rett etter dette hinderet. Tauene er søkkvåte og jeg bruker litt tid på å komme meg opp, men i alle fall kommer jeg opp. Også er "bare" sjarmøretappen igjen, og litt dekkflipping da, det hadde vi ikke i Oslo og det er første gangen jeg flipper et dekk, det var kjempemoro! Men med en tung knebøy-økt inne fra torsdagen, koster dette beina mine de siste kreftene.
De siste 1,5km går gjennom tett skog, opp og ned og bortover, bære litt flere sandsekker... En strafferunde grunnet dårlig grep og et par høyballer senere er jeg ved mål, en diger rampe. Jeg småløper, sprinter og tar sats men rekker ikke opp, det er bare millimeter om å gjøre, men jeg er nå såpass sliten at jeg ikke orker å prøve engang til. Jeg tar the walk of shame og bærer en siste sandsekk 250 meter til mål.
Medalje, proteinbar og heder og ære gir også denne gangen den beste mestringsfølelsen. Jeg klokker inn på 1.55. Litt raskere enn en måned tidligere, men fortsatt rimelig tregt.
Jeg må nok trene på løpingen til neste gang.

Bilder og snutter finnes på min Intagram.

2. august 2016

Haugastøl - Finse. Et lite sommereventyr.

Halvmarathon utgikk. Løping ble lagt fullstendig på is. Også begynte jeg å gå til kiropraktor som hamret løs på de betente leggene mine med en bankemaskin. Det ble veldig bra det og mandag 4.juli stod jeg klar på togstasjonen på Haugastøl. 18 kilo sekk på ryggen, ca 50km og noen høydemeter fremfor meg. 5 dager, helt alene.
Fra togstasjonen følger jeg veien nordover inn i et hyttefelt og videre oppover til Tjørngravtjørni. Frem med regntrekk og regnjakka. Stien stiger ca 100 meter på de neste par kilometerne, det slutter å småregne og sola kommer frem. Ved et lite tjørn ved stien slår jeg leir, klokken viser middagstid og jeg er fornøyd med en kort og fin førsteetappe. Det blir både middag og dessert i lyngen, mens det klukker i bekken ved siden av leieren. Jeg begynner på boka jeg tok med meg til fjells, siden tv og internettsurfing plutselig ble helt uaktuelt. Bra start, tenker jeg, resten av uken blir en lek. Jeg sovner tidlig og jeg sover godt.
Tirsdag morgen våkner jeg til strålende sol og en fantastisk utsikt på Hallingskarvet, går det an å være så heldig, tenker jeg. Jeg pakker sekken før jeg setter meg ned for å spise frokost, tar en titt på kartet og kikker på dagens rute. Jeg fortsetter på T-merket sti til Bjørnabulægret, behagelig og slak stigning, tydelig sti, hodet kan koble helt ut. Jeg stopper titt og ofte for å ta bilder, men ved Bjørnabu kræsjer minnekortet i mobilen min, alle bildene blir borte, utrolig kjedelig, men jeg har ikke tid til å irritere meg lenge. Nye bilder lagres på telefonens minne, det er bare å fortsette.
Etter Bjørnabu samler jeg fort et par hundre høydemeter før jeg starter på det bratteste partiet gjennom Folarskardet til Lordehytta. På Folarvannet ligger det is og jeg skrenser over et parti med snø på øversiden, jeg tenker for første gang at isøks hadde vært en fin ting å ha med seg, det kommer jeg nok til å tenke et par ganger til de neste dagene.
Det begynner å regne igjen, så blir regn til hagl og jeg bruker et øyeblikk på å finne Lordehytta, men den frister ikke til lengre opphold, så jeg fortsetter videre nordover og ned igjen et par hundre høydemeter til Folarskardtjørnan. Her kommer sola frem igjen og jeg møter på en ung kar som er på tur i retningen jeg kommer fra, vi utveksler noen nyheter om vær og føre og ønsker hverandre god tur videre.
Terrenget er vått og jeg krysser mange myrer, bekk, vann og elver på min vei. Til slutt går jeg litt på måfå, magen er tom, hodet også, det har vært en lang turdag. Jeg finner en leirplass et stykke unna stien og et godt stykke unna sauer og hester. Lurer på hvor de hører hjemme... Det smaker godt med middag og jeg avslutter dagen med noen kapitler i boken. Også begynner det å hagle igjen, ganske kraftig og det regner nesten gjennom hele natta. Jeg venter i det lengste med å pakke sammen neste morgenen, selvom jeg vet at jeg har en lang etappe foran meg, men det er surt og grått ute og det frister ikke å gå ut. Men så kommer jeg i gang. Jeg må hele 400 høydemeter nedover til Raggsteindalen før jeg begynner på stigningen igjen. Jeg er litt sur fordi jeg valgte akkurat den ruta, det er jo ikke gøy å måtte så langt ned for så å gå opp igjen, men jeg møter en del folk som tar en dagstur til Lordehytta og det er hyggelig å stoppe et øyeblikk for å slå av en prat. Vel nede spiser jeg meg god og mett før jeg begynner å lete etter stien innover dalen. Selvfølgelig finner jeg ikke merkingen og ender opp med å krysse privat tomt, men det får så være.
Raggsteindalen er fantastisk vakker, så grønn og lettgått. Jeg får følge av en hær med sauer og sammen klatrer vi høydemeter etter høydemeter. Synd det ikke ble litt sol også, tenker jeg, men det har i allefall sluttet å regne. Elva og stien deles på ca 1300meter og jeg begynner igjen å traske rundt på snøflekker og våt sti. Forbi Nordbotnane er det grått og iskaldt, det blåser ganske kraftig nå og enda så varm jeg er mens jeg går, så fort jeg stopper opp, begynner jeg umiddelbart å hutre. Jeg hadde sett meg ut en leirplass på kartet som var merket av som et nett av fiskevann, men når jeg kommer dit, finner jeg bare is og snø. Jeg fortsetter på stien, orker ikke å stoppe for å spise, håper bare at jeg finner en leirplass rund neste sving, eller neste, eller neste etter der igjen. Snø overalt og svære bruddkanter ned i vannene. Til tider synes jeg at terrenget er litt skummelt og jeg skynder meg videre. Men så er jeg så klar for å komme meg i teltet og få i meg noe næring at jeg begynner å ta urimelige avgjørelser. Det topper seg ved en elv jeg skal krysse, den renner ut av et vann på 1440m ned til et vann på 1400m, og det er så mye vann at jeg ikke bare kan hoppe over noen steiner over til den andre siden. Vannet går til midt på leggen og strømmen er sterk, jeg er redd for å dette over ende i fossen til høyre for meg, som raser 40 meter rett ned til neste vann. Men så går jeg ut i, hylende som en liten jente og uten å vurdere flere alternativer, med skoene på og buksa såvidt brettet opp. Det går bra, jeg har fotfeste og jeg støtter meg på en lang pinne jeg fant langs stien, jeg kommer meg over på den andre siden, kald og rimelig sliten. Nå er det bare å slå opp teltet, rulle ut soveposen og skifte til tørre sokker. Det blåser opp igjen, har nok også satt teltet på en litt utsatt plass, men jeg ville ikke gå en meter lenger. Jeg koker opp vann i forteltet, legger varmeflaska i fotenden og spiser posemiddagen min. Det blir et par timer med nesa i boka i dag også og jeg planlegger å gå ned til Finse neste dagen.
Torsdag våkner jeg av stemmer utenfor teltet. Hæ? Folk? Her? Klokken syv om morgenen? Stemmene passerer. Jeg venter noen minutter før jeg klatrer ut av posen og teltet. Jeg skimter et par mennesker i den retningen jeg kom fra dagen i forveien, jeg følger deres fotspor med blikket. Tenk, de fant en vei over fossen uten å vasse, ikke særlig trygt, bare en snøbro, men dog. Jeg vurderer alternativene mine på nytt et øyeblikk og ser at jeg kunne gått lenger ut på vannet, et sted med mindre strøm, muligens kunne jeg gått barbeint til og med. Kjedelig at man alltid skal miste hodet når man begynner å bli utmattet. Men gjort er gjort og jeg kom meg jo over på et vis. Litt fornøyd er jeg likevel der jeg står med sola fra skyfritt himmel i fjeset og brødposer på beina.
Det bærer sørover, men oppover, på snø og nå går jeg som i en stekeovn, sola er skarp og jeg smører flere ganger med faktor 30 og blir likevel brent. En kilometer fra leirplassen min snubler jeg over et annet telt, men karen som har sovet der er ikke interessert i å hilse på turfolk, han snur seg med ryggen mot meg i det jeg passerer. Greit nok. Jeg henter frem iPoden og skrur på full guffe og trasker sakte oppover gjennom Kyrkjedøri. Kroppen føles fortsatt bra, bortsett fra venstre kneet som har gått i vranglås og lar seg verken bøye helt ei heller strekke ut skikkelig, men det duger til å gå på. Høyre fotballen har vært øm en liten stund nå og den kjennes ut som den har hovnet kraftig opp også, så jeg hinker litt, fra det stive beinet på venstre siden til den høyre klumpfoten. Også bikker jeg over 1600m og kikker ned fra vestenden av Hallingskarvet helt over til Hardangerjøkulen. Nydelig!
Nå gjenstår det et par timer i stortsett fallende terreng, her møter jeg på flere folk og det er tydelig at man nærmer seg noe sånt som sivilisasjonen. Jeg kjenner at jeg er moden for en dusj og et måltid som ikke kommer ut av en pose. Endelig nede på Finse ramler jeg rett inn på hotellet. Ledig rom? Ja, takk. Jeg dusjer, spiser og drister meg til en øl og slukner før andre omgang mellom Tyskland og Frankrike.
Så står jeg på perrongen igjen, nå på Finse og venter på toget hjem. Sekken er tom for mat, hodet er fult av inntrykk. Det har vært en bra tur. Rett og slett.


Epilog
Jeg var veldig glad for det gode treningsgrunnlaget jeg hadde før turen. Sekken føltes behagelig og ikke for tung og jeg kunne gå helt til hodet ikke orket mer, mens kroppen fortsatt fungerte ypperlig.
Jeg sov i en forholdsvis tynn sovepose, men frøs ikke, siden jeg brukte 2 liggeunderlag, et vanlig Ajungilak pluss et ultralett oppblåsbar med dun fra Exped, og en varmeflaske i fotenden av soveposen. Her brukte jeg en Platypus-plastflaske, som er mer som en pose, den kan fylles med kokende vann, men kan også fryses uten å sprekke, den lekker ikke og kan brettes sammen når den er tom. Den brukte jeg også på dagtid som vannflaske. Vann hentet jeg i bekker og innsjøer, som det er nok av underveis.
Jeg koker vann på jetboil, som tar inntil 1 liter og koker opp på svært kort tid. Krever lite gass.
Jeg har spist Mountain House turmat, siden jeg synes at den smaker bedre enn Real og den har ingen tilsetningsstoffer. Jeg hadde med litt ekstra salt og en bitteliten flaske tabasco, det er godt med litt ekstra krydder etter en lang tur. Mountain House lager også gode desserter, min favoritt er vaniljepudding med eplebiter. Havregrøten med bringebær til frokost er også veldig god.
Lunsjen bestod av Polarbrød med leverpostei (porsjonspakker). Til påfyll underveis hadde jeg Snickers og smoothie (de små posene fra babymat-avdelingen).
Jeg har et MSR Elixir 2 pers-telt, det er et kuppeltelt med to små fortelt, et på hver side. Teltet er romslig til 1 pers og man kan behagelig sitte oppreist inni. OBS, den har ikke barduner, men hemper til slikt dersom man har med ekstra tau/ line og plugger, men jeg fikk ikke behov for det, det var rimelig stabilt selv opp i 10 m/s. Teltet har også en ekstra bunnduk som tåler litt røffere bruk, men den lot jeg ligge hjemme.
Å være flere dager alene på tur har gått helt fint, men jeg har savnet å være to eller flere når jeg ble sliten og trengte litt motivasjon eller noen andre som kunne ta en avgjørelse for meg, som ved den elva for eksempel, kanskje jeg hadde sluppet å bli så redd. Men på en annen side, hvordan lærer man ellers av sine egne feil? Å ha med bok var i alle fall fint og litt musikk på øret innimellom. Et lite notatbok hadde jeg også med, men det brukte jeg ikke i det hele tatt, mobilen derimot var uunnværlig. Jeg tok masse bilder, fikk oppdatert min Instagram og hadde stort sett god dekning overalt. Jeg fikk tips av en kollega om å skru på flymodus når jeg ikke brukte mobilen, for å spare strøm, det var super lurt! Jeg hadde også med meg en powerbank, som jeg fikk ladet mobilen med et par ganger.

Ellers gjelder det bare å gjøre det, fortell noen hvor du drar slik at noen hjemme kan holde kontakten, øv litt på kart og kompass på forhånd (jeg brukte kun kart da jeg bare fulgte T-merket sti) og dra ut på oppdagelsesferd!